SYMPTOMER

Hvordan merkes sykdommen?
Dette varierer veldig fra person til person. For dem som er født med sykdommen, blir den som nevnt ofte ikke oppdaget før man nærmer seg voksen alder, og ikke sjelden når man er i godt voksen alder.
Selv ble jeg født med denne sykdommen, og det ble ikke oppdaget før jeg var 19 år.
Jeg arvet sykdommen fra min mormor, men foreldrene mine var ikke klare over det.
Jeg husker jeg hadde veldig mye magesmerter da jeg var under 5 år gammel, sterk mageknip så jeg gråt meg til sengs og gråt meg i søvn gjentatte ganger. Dessverre forstod ikke foreldrene mine at noe var galt da.
Etter 5 års alder hadde kroppen min delvis vendt seg til gluten. Det vil si at tarmene fortsatte å ta skade, men jeg sluttet å ha magesmerter. Jeg fikk høre gjennom hele oppveksten at jeg er så tynn, at jeg er syltynn, tynn som en spiker, en stankelbein, og det plaget meg en del å være så tynn, selv om jeg synes mange overdrev hvor tynn jeg har vært. Da fastlegeordningen kom igang, og jeg var rundt 17-18 år, dro jeg til legen for å se om hun kunne finne ut hvorfor jeg ikke klarte å legge på meg samme hva jeg gjorde. Uansett hva og hvor mye jeg spiste, så la jeg ikke på meg noe som helst.
Etter forskjellige undersøkelser kom hun frem til at jeg hadde en skyhøy mengde antistoffer mot gluten "jeg holdt på å dette av stolen da jeg så resultatene!" sa legen. Intill den dagen hadde jeg trodd at jeg var helt normal, at jeg bare var ment å være tynn. Men etterhvert som jeg leste om sykdommen på internett, fant jeg ut at det var faktisk en god del ting ved kroppen min som ikke var normale likevel. Frem til rundt et år etter diagnosen fikk jeg jevnlig aha-opplevelser om ting jeg ikke hadde tenkt på kunne skyldes denne sykdommen. Det er altså et utall symptomer på sykdommen, men de som er syke uten å vite det, undervurderer gjerne problemene, de tror det er tilfeldigheter, småting, ingenting å bry seg om. Laktose intoleranse feks, er et av de vanligste og derfor viktigste symptomene på Cøliaki. Men de som har laktose intoleranse tenker ikke på at det kan være en alvorlig sykdom som forårsaker det. Når de så får diagnosen, er det som et puslespill hvor alle bitene faller på plass, og man forstår hvorfor man hele tiden har følt at man er dårligere rustet fysisk enn andre. Kanskje føler man seg også psykisk dårligere utrustet.











<--- Tilbake til Cøliaki-hovedsiden